Den nye arkitekturen i Bjørvika

I dag reiste jeg til Munchmuseet og Bjørvika i Oslo. Både for å oppleve arkitekturen, og for å se og forstå Edvard Munchs arbeid bedre. Rart å tenke seg at Bjørvika har vært en havn i over 1000 år og er et av Norges tre viktigste historiske steder.

 

Den nye arkitekturen i Bjørvika fremstår som et av de tydeligste uttrykkene for moderne byutvikling i Norge, der ambisjonen har vært å transformere et tidligere havne- og industriområde til en åpen, urban og kulturelt orientert bydel. Området kjennetegnes av en helhetlig planlegging der samspillet mellom bygg, byrom og sjøfront står sentralt.

 

Et av de mest markante byggene i området er Operahuset i Oslo, tegnet av Snøhetta. Bygget er utformet som en skrånende flate som stiger opp fra fjorden, og inviterer publikum til å bevege seg opp på taket. Denne tilgjengeligheten er et gjennomgående prinsipp i Bjørvika: arkitekturen skal ikke bare betraktes, men brukes. Overgangen mellom bygning og byrom viskes ut, og det skapes en sterk kobling mellom mennesker og landskap.

  

I umiddelbar nærhet ligger Munchmuseet, et høyreist og mer monumentalt bygg som står i kontrast til operaens horisontale form. Museets vertikale struktur og lett fremoverlente silhuett gir det et dynamisk uttrykk, samtidig som fasaden i perforert metall skaper et skiftende spill av lys og skygge gjennom dagen. Her blir arkitekturen et symbol på både bevegelse og modernitet, samtidig som den rommer et av Norges mest sentrale kunstnerskap.

I tillegg til hovedbiblioteket - Deichman Bjørvik - er Bjørvika preget av moderne bolig- og næringsbygg med varierende høyder og uttrykk, ofte med fokus på bærekraftige løsninger og materialbruk. Variasjonen i arkitektur bidrar til et levende bymiljø, samtidig som det finnes en overordnet struktur som skaper sammenheng. Promenader langs vannet, åpne plasser og grønne områder binder bebyggelsen sammen og sikrer tilgang til fjorden.

Samlet sett kan arkitekturen i Bjørvika forstås som et forsøk på å forene estetikk, funksjon og tilgjengelighet. Området illustrerer en utvikling der byen i større grad åpnes mot vannet, og der arkitekturens rolle ikke bare er å skape bygninger, men å forme sosiale og kulturelle rom.

 ❤

Det er mange meninger om bygninger som dette. Vi har hørt om Arkitektoppgjøret som er et kritisk oppgjør med modernistisk arkitektur og dagens byggepraksis. Den stiller spørsmål som: Hvorfor har tradisjonell norsk byggeskikk mistet plass? Hvorfor opplever mange moderne bygg som kalde eller fremmedgjørende? Hvilken rolle spiller økonomi, makt og arkitektmoter? Bør folk flest få mer innflytelse over hvordan byer og steder utformes?

Den har skapt ganske tydelige fronter: Tilhengere  setter ord på en folkelig frustrasjon over ensartede «glass- og betongbokser» og støtter mer stedstilpasset og tradisjonsforankret arkitektur. Kritikere mener framstillingen blir for ensidig og at den demoniserer modernismen og undervurderer kompleksiteten i arkitektur og byutvikling.

Det interessante er at debatten ofte handler om mer enn «pent eller stygt». Den dreier seg også om identitet, trivsel, byutvikling, demokrati og hvem som egentlig bestemmer hvordan omgivelsene våre skal se ut!