Den nye arkitekturen i Bjørvika

I dag reiste jeg til Munchmuseet og Bjørvika i Oslo. Både for å oppleve arkitekturen, og for å se og forstå Edvard Munchs arbeid bedre. Rart å tenke seg at Bjørvika har vært en havn i over 1000 år og er et av Norges tre viktigste historiske steder.

 

Den nye arkitekturen i Bjørvika fremstår som et av de tydeligste uttrykkene for moderne byutvikling i Norge, der ambisjonen har vært å transformere et tidligere havne- og industriområde til en åpen, urban og kulturelt orientert bydel. Området kjennetegnes av en helhetlig planlegging der samspillet mellom bygg, byrom og sjøfront står sentralt.

 

Et av de mest markante byggene i området er Operahuset i Oslo, tegnet av Snøhetta. Bygget er utformet som en skrånende flate som stiger opp fra fjorden, og inviterer publikum til å bevege seg opp på taket. Denne tilgjengeligheten er et gjennomgående prinsipp i Bjørvika: arkitekturen skal ikke bare betraktes, men brukes. Overgangen mellom bygning og byrom viskes ut, og det skapes en sterk kobling mellom mennesker og landskap.

  

I umiddelbar nærhet ligger Munchmuseet, et høyreist og mer monumentalt bygg som står i kontrast til operaens horisontale form. Museets vertikale struktur og lett fremoverlente silhuett gir det et dynamisk uttrykk, samtidig som fasaden i perforert metall skaper et skiftende spill av lys og skygge gjennom dagen. Her blir arkitekturen et symbol på både bevegelse og modernitet, samtidig som den rommer et av Norges mest sentrale kunstnerskap.

I tillegg til hovedbiblioteket - Deichman Bjørvik - er Bjørvika preget av moderne bolig- og næringsbygg med varierende høyder og uttrykk, ofte med fokus på bærekraftige løsninger og materialbruk. Variasjonen i arkitektur bidrar til et levende bymiljø, samtidig som det finnes en overordnet struktur som skaper sammenheng. Promenader langs vannet, åpne plasser og grønne områder binder bebyggelsen sammen og sikrer tilgang til fjorden.

Samlet sett kan arkitekturen i Bjørvika forstås som et forsøk på å forene estetikk, funksjon og tilgjengelighet. Området illustrerer en utvikling der byen i større grad åpnes mot vannet, og der arkitekturens rolle ikke bare er å skape bygninger, men å forme sosiale og kulturelle rom.

 ❤

Munchmuseet

Edvard Munch - er et navn “alle” kjenner, men hva ligger egentlig bak de sterke bildene, de urolige linjene og de nesten ubehagelige fargene? Hvorfor ble han berømt?

Det viktigste grunnen til berømmelsen hans var hvordan han uttrykte sterke følelser som angst, kjærlighet, død og ensomhet. I stedet for å male realistisk, brukte han farger, former og linjer for å vise hvordan mennesker føler seg på innsiden.

Edvard Munch brukte flere teknikker som gjorde kunsten hans veldig uttrykksfull og annerledes enn mye annet på den tiden. Han brukte farger for å vise følelser, ikke virkelighet. For eksempel kunne himmelen være rød for å uttrykke angst, slik som i Skrik. Figurene hans er ofte ikke detaljerte eller realistiske. Han brukte mye symbolikk og ting i bildene hans betyr mer enn det du ser. En solnedgang kan for eksempel symbolisere død eller avslutning, ikke bare natur. Han malte samme motiv flere ganger, men med små endringer i farger og stemning for å utforske ulike følelser. Han jobbet også med litografi, tresnitt og radering. Disse teknikkene gjorde det mulig å lage flere versjoner av et bilde og eksperimentere med uttrykket. I stedet for å skjule penselarbeidet, lot han det være tydelig for å gi bildene mer energi og liv.

Munch var mindre opptatt av hvordan verden ser ut, og mer opptatt av hvordan den føles. Mange av verkene hans springer ut fra sykdom, tap og kjærlighet.  Han opplevde tidlig dødsfall i familien, og det preger kunsten hans tydelig. Det går igjen i motiver av sårbarhet, ensomhet og angst. Det gjorde inntrykk å forstå at flere av de mest kjente bildene ikke er “idéer”, men bearbeidelser av hans faktiske opplevelser og traumer. Det var hans egne historier han formidlet og bildene var plutselig ikke bare sterke - de var personelige. Kunsten hans er ikke nødvendigvis laget for å forklares, men for å oppleves!

Da jeg gikk ut av museet, var jeg glad for å ha tatt meg tid til å undre, og følte jeg at jeg forsto mer av Munch.  Ikke ved å analysere alt i hjel, men ved å gi meg selv lov til å bli påvirket. Og kanskje er det akkurat det han ønsket. 

 

 

Jeg må innrømme at, tross mye farger, følte jeg det tunge budskapet i bildene hans. Solsalen må bli min favoritt! Bildene er fra perioden han bodde i Kragerø.

Tresnitt 

 

  "Mannshode i kvinnehår"

Mannshodet i kvinnehår er flerfarget, laget i tresnitt og delt med løvsag, som var en avansert teknikk på den tiden. På lappen ved siden av, sto det at dette var en av hans første tresnitt.

 

  "I mannens hjerne"

 

Litografi 

 

 "Brosjen"

 

Brosjen er et kjent litografi av Edvard Munch som portretterer den engelske fiolinisten Eva Mudocci. Hun var en nær venn og elskerinne av Munch, og verket regnes som en av hans vakreste kvinnefremstillinger, ofte forbundet med motiver som «Madonna». Mudocci bar en sølje (brosje) hun fikk i gave i Trondheim. 

 

Tilfeldige malerier fra utstillingen, fra ulike perioder og med forskjellige uttrykk:

 

  

 

 

 

  

 

 "Skrik" - her som skisse.

 

Maleriet han er mest berømt for er Skrik (1893) – et ikonisk bilde av eksistensiell angst, med den skrikende figuren under en dramatisk himmel. Det regnes som et av de mest gjenkjennelige kunstverkene i verden.